– Jeg er en ordentlig Kleiv-gutt. Det er det første Tore Roligheten sier når vi setter oss ned for en prat. Han har riktignok bodd både på Nystrand i Porsgrunn, der kona Kirsten er fra og på Rising Terrasse.
– Seinere kjøpte vi en tomt rett ved nåværende Tores Plass. Vi bygde hus og bodde der i 30 år. Og for fire år siden flyttet til byen og bosatte oss på Fløtninga med utsikt til Hjellevannet og selvfølgelig opp til Kleiva!
På tross av oppholdet i nabobyen og nær Gjerpen-banen, står Tore støtt i sin identitet som hjemmehørende på Kleiva. Ingen har vel brukt flere timer på dugnadsinnsats i IF Storm – klubben i hans hjerte.
– Jeg er født i Bratsberggata 17, rett ved Kleivskolen. Selv om jeg bor i sentrum nå, er jeg Kleiv-gutt, svarer Tore bestemt da vi forsøker å gjøre et poeng av at det er lenge siden han har bodd nær fødestedet. – Jeg har vært Kleiv-gutt og Storm-gutt siden jeg kom til verden. Det er sånn at om du er født på Kleiva, får du nærmest medlemskap i Storm i dåpsgave. Og du forlater ikke Kleiva og Storm.
Nå skal Storm-entusiasten konsentrere seg om å være pensjonist på heltid. Tore blir 80 år i februar neste år. Etter sånn omtrent 70 år i ulike jobber har han bestemt seg for å trappe ned.
Sin egen plass
Tore har vært aktiv i idrettsklubben på Skiens østkant enda lenger enn tiden han har jobbet.
– Jeg har jo en egen plass – Tores plass, sier Storm-patrioten med snev av stolthet. Tores plass er, helt i tråd med Rolighetens verdier, navnet på den første kunstgrasbanen på Kleiva. Banen blir brukt til treninger og kamper i aldersbestemte klasser.
Stoltheten har han virkelig grunn til å kjenne på. Han har mer enn 50 år med dugnadsinnsats i klubben, og medlem har han vært i godt over 70 år. Veldig mange skiensborgere vil kjenne Tore Roligheten som fanebærer for IF Storm i Borgertoget hver 17. mai.
– Det startet med turning da jeg var 6-7 år gammel. Familien bodde rett ved Kleivskolen der turninga var, og jeg var der tre, kanskje fire ganger i uka, forteller Tore. – Jeg har alltid vært en frisk, sprek mann. Jeg var god i friidrett og spenstig i turn, men ikke så god i fotball.
Før karrieren som aktiv var over, gikk han også inn i styre og stell i klubben. Tore var formann i Storms ballklubb i ti år og er nok den som har stått lengst i den rollen.
Breddeklubb
– Hva er så flott med Storm? spør vi med fare for å bli mistenkt for å være idiot.
– Storm har blitt en stor klubb når det gjelder unger og bredde. Det er nesten ikke mulig å bli med på turn lenger. Alt er fullt, og alle lokaler i bydelen er tatt i bruk. Vi har tre store, flotte kunstgrasbaner, god økonomi og mange flinke folk som driver klubben. Storm er en veldig veldrevet klubb med breddeidrett og fotball opp til fjerde-, eller kanskje tredje-divisjon.
Tore er ikke den som framhever seg selv, men det er ganske opplagt at han er en av de flinke folka som tilrettelegger for idrettsaktiviteten i bydelen.
– Jeg har hatt verv i alt fra turngruppa til fotballen og andre styrer. Det er ikke den tingen jeg ikke har vært med på i Storm.
Heia de hvite og blå
– Er lokalpatriotismen sterkere i Storm enn i andre klubber i byen?
– Det vet jeg ikke helt, svarer Tore litt ettertenksomt. – Andre klubber har sine ildsjeler. På Fossum var de tidlig ute med damelag i fotball, og på Gjerpen er de flinke og har et flott anlegg. Men vi på Kleiva er veldig stolte av klubben vår da. «Fargene husker vi alltid på: Heia de hvite og blå», siterer Tore med patos. – Fatter’n min, bestefaren min, jeg og ungene våre har vært aktive i klubben. Det handler om fellesskap og patriotisme.
– Storm har vært viktig for deg, men du har også vært viktig for Storm?
– Ja, det kan du vel si. – Jeg har hatt mange, mange styreverv og brukt mange, mange timer, dager og år på dugnad. Storm-entusiasten forteller om måking på vinterstid.
– Jeg brukte egen bil med slådden etter for å gjøre klar banen til trening før guttene kom. Den ene Saaben jeg hadde, ble gjennomrustet av saltet på grusen på banen.
– Hva har alle disse årene i Storm gitt deg, bortsett fra massevis av dugnadsarbeid?
– Det er gleden, vet du. Og kameratskapet. Og et utrolig godt forhold til ungene og foreldrene i klubben. Vi har fått dem med på aktiviteter, og jeg gleder meg hver gang jeg ser nye fjes i klubben. Vi skaper engasjement og arrangementer. Jeg har hele tiden vært med for å skape noe. Og det har varmet.
Laget kavringer og jobbet som visergutt
Tore forteller at han aldri har vært noe karrieremenneske i jobbsammenheng, men faktum er at han har stått i ulike jobber i nærmere 70 årbare avbrutt av militærtjeneste.
– Det starta da jeg var ti år gammel. Jeg ble spurt av baker Fredriksen om jeg ville hjelpe til med å lage kavringer. Jeg jobbet om lørdagene. Vi skar opp boller og la dem inn i ovnen så det skulle bli kavringer. Lønna var en pose med boller, en pose med «snabber» og et brød hjem til mutter’n. «Snabber» er endestykkene på avskårne wienerbrød.
Tore avsluttet lørdagsjobben med et ærend for bakermesteren opp til kiosken. – Jeg kjøpte en 10-pakning Blue Master-sigaretter. Den gangen kosta 10 sigaretter 1 krone og 85 øre. Jeg fikk med meg to kroner og fikk beholde vekslepengene på 15 øre.
Et par andre dager i uka var Tore visergutt for kjøpmann Aslaksen, selvfølgelig også på Kleiva. – Jeg har liksom stått på fra jeg var ti år til jeg nå er 80. Jeg startet som visergutt og slutter som visergutt, så ringen er på en måte sluttet.
Plikt-tjeneste i Varden
Etter folkeskolen måtte Tore legge veien til Gimsøy for å gå på framhaldsskole. Skoleveien gikk ned til Follestad, der han tok ferja Bjarkå over elva til Klosterøya.
– Tanken var at jeg skulle gå videre på skoler, men så fikk jeg læregutt-jobb som typograf på Wergelands Trykkeri i Porsgrunn. Året var 1963, og læretida var fire år med noe skolegang i Fredrikstad innimellom jobbing i trykkeriet.
– Hvorfor ble det typografyrket på deg?
– Tilfeldigheter. En onkel var typograf, og han fikk spørsmål om han viste om noen som kunne tenke seg å gå inn i det yrket. Så det ble starten på yrkeslivet for min del.
Da læretiden var over, fikk Tore spørsmål fra faktor Groa om han kunne tenke seg jobb i Varden. – Da vi på høsten snakket om når jeg kunne begynne, var jeg innkalt til tjeneste i Garden noen måneder etter. Ole Jacobsen, som eide Varden, sa at jeg kunne få kvart lønn under militærtjenesten på betingelse av at jeg lovet å jobbe fire år i avisa.
Det sa Tore naturlig nok ja til. Kvart lønn under tjenesten var attraktivt. – Det var mye penger. Som typograf tjente jeg mer enn faren min. Med skiftarbeid og helgejobbing hadde vi over 30 000 kroner i året.
Annonsesalg
Da Tore begynte i Varden, var det settemaskiner og bly som gjaldt. Han fikk med seg utviklingen fram til mer moderne produksjonsmetoder og bruk av datamaskiner.
– Etter hvert ble jeg nyfiken på andre stillinger og muligheter internt i huset. Jeg likte å treffe folk og å snakke, så jeg begynte som annonsekonsulent. Jeg hadde kunder fra Tessungdalen og Rjukan til Kragerø og Portør. Jeg reiste over hele fylket, selv om mesteparten av jobbingen foregikk i Grenland. Jeg har banket på mange dører for å selge annonser og har møtt massevis av fantastiske mennesker i den jobben.
Etter ti-års tid i annonseavdelingen startet Tore i Vardens markedsavdeling. Det handlet også om å reise ut og snakke med folk, først og fremst for å øke løssalget. Den jobben hadde han fram til han som 62-åring gikk av med sluttpakke i 09.
Cafe Tullis og Thure Trykk
Men det betydde ikke at Tore ble sittende og tvinne tommeltotter. Svigerdatteren Jeanette Thorsen hadde etablert Cafe Tullis på Langbryggene, og hun hadde god nytte av Tore som sjåfør og alt-mulig-mann. – Jeg hentet varer, spylte gulver, malte møbler og alt mulig annet.
Der var Tore i 5-6 år før han ble spurt av Jan Thure Halvorsen om han kunne tenke seg å jobbe som sjåfør og alt-mulig-mann i Thure Trykk. Den jobben har han hatt fram til han ble ordentlig pensjonist 25. juni i år.
– De første åtte årene var det full jobb, men de siste par årene har jeg bare jobbet tre dager i uka. Det har vært veldig fint. Jeg kom jo på en måte tilbake til det jeg startet med som lærling i trykkeri-bransjen. Det er en rød trå her, mener Tore. – Jeg har fått med meg en eventyrlig utvikling fra bly til digitaltrykk, men hovedproduktet er det samme som jeg startet med: Trykksaker med et budskap.
SLUTT: 25. juni var arbeidslivet historie for Tore Roligheten. Her er han sammen med noen av kollegene fra Thure Trykk.
SER HJEM: Nå bor Tore og kona Kirsten på Bakkestranda nær Skien sentrum. Men han ser hjem til Kleiva fra altanen.
EGEN PLASS: I Storms flotte anlegg på Kleiva har en av banen fått Tores navn. Og selvfølgelig er det en av banene for de aldersbestemte klassene.
HJEMME: Her er jeg oppvokst og her har jeg hatt mon første jobb, sier Tore Roligheten. I det grå huset til venstre lå Baker Fredriksens virksomhet. I det røde huset i bakgrunnen vokste Tore opp.
SKIENSBOK: Tore har fått omtale i Tore Tveit og Tom Riis’ bok om Skien og mange av personene som har satt sitt preg på byen.
FANEBÆRER: I 1972 ble Storms nye fane innviet. Fanebærer i stram turndrakt er Tore Roligheten. Bildet er fra jubileumsboka som ble gitt ut ved Storms 100-årsmarkering.
17. MAI: Medlemmene i Storm på vei fra Kleiva til sentrum for å gå i Borgertoget 17. mai. Tore Roligheten er fanebærer. Bildet er fra tittelsiden i jubileumsboka som ble gitt ut ved Storms 100-årsmarkering.
Saken er ved Ole Bjørn Ulsnæs.