– Kart er feigt, spissformulerer Lars Vik. – Jeg synes det er veldig moro å bare gå og ikke helt vite hva som skjuler seg bak den neste svingen. En må løfte blikket fra kartet for å få med seg alt som skjer. Men det har også ført oss kraftig på villspor noen ganger. Jeg synes egentlig at det er veldig viktig å gå feil. Det er den beste måten å bli kjent et nytt sted.
– Noen av de morsomste historiene i boka er der det skjer ting som ikke er planlagt. Ikke bare at vi går feil vei, men at det blir katastrofer ut av ting vi trodde skulle bli suksesser. Det er ikke nødvendigvis så moro når det skjer, men blir i alle fall morsomt etterpå. Det blir egentlig mer og mer morsomt jo lengre tid det går siden det skjedde, følger Lars opp.
Handler om mer enn gåing
Bakgrunnen for denne praten er at teatermannen og forfatteren fra Porsgrunn har gitt ut boka «Jeg må ut». Temaet er noe såpass spesielt og likevel så alminnelig som gåing. «Jeg må ut» handler om nødvendigheten av og gleden ved å gå. Boka er illustrert av Guro Dale og Hans Jørgen Vik.
Forfatteren er klar på at det å skrive en bok om å gå, har vært utfordrende. – Det høres jo rimelig kjedelig ut, sier han og refererer muntert en tenkt samtale: «Du har skrevet en bok, hører jeg. Hva handler den om?» «Den handler om å gå.» «Ja vel, ja. God bedring.»
– Jeg mener, jeg kunne jo finni noe mer interessant å skrive om. Men nå har jo boka faktisk solgt ganske bra her i distriktet. Folk er interessert i å lese om et så rart tema. Nå har jeg solgt ut hele det første opplaget, som ikke var så stort riktignok, og må trykke et nytt opplag. Sabla moro! Sier smiler Lars.
Og boka handler selvfølgelig om mer enn gåing. Lars skriver blant annet om kunsten å falle, om det alvorlige ved lek og om å spleise og spare til et kollektivt krypinn i Spania, der det for øvrig er veldig fint å gå – hele året.
Treffer folk på turene
– Men hva er så flott med å gå?
– Det er som et kinderegg. Selvfølgelig har vi godt av å bevege vårs. Mitt poeng er at en trenger ikke gå så innmari langt eller være så veldig aktiv. Det gjelder å bruke gåingen som en hverdagsaktivitet. Det er bra for folkehelsa. Det høres kjedelig ut, men sånn er det. For min del har gåing flere fine sideeffekter. Jeg får roet meg ned hvis jeg er litt oppskjørta, jeg får henta meg inn og kan plutselig få en ideer til ting som jeg baler med.
Lars legger også vekt på at han treffer folk på turene sine. – Alle snakker om å gå tur som om det er å gå i skauen eller på fjellet. Sånn er det nødvendigvis ikke. For meg handler det like gjerne om å gå tur i en by eller i nærmiljøet, og da treffer du mennesker.
– Jeg går fra Porsgrunn til Skien. Det har jeg gjort noen ganger, og jeg ser virkelig kvaliteten av å gå en sånn tur. Jeg har det bra med det, og når jeg kommer fram har jeg en god følelse.
– Noen ganger har jeg anledning til å bruke tida mi på den slags, og det liker jeg. Og når jeg går, så snakker jeg med meg selv, både høyt og lavt. Hjernen blir stimulert, og sinnstilstanden påvirkes av bevegelse. Noen får det av å sykle svømme eller å klatre i trær, men nå er det nå engang gåing som det lå meg på hjertet å skrive om.
Måtte dele med Bjørg
Før denne bokutgivelsen hadde Lars skrevet dramatikk og biografien om moren, Bjørg. – Det var Sissel Rønbeck, som er svigermor til dattera vår, som sa: Du vil ikke skrive en bok om det å gå, om turene du og Geddy går. Hun hadde sett noen korte reiseberetninger på Facebook fra turene våre og mente det kunne bli til noe.
– Så begynte jeg å jobbe. Overraskende nok blei det vanskeligere å skrive denne boka enn Bjørg-boka, som hadde et klart rammeverk. Jeg skulle beskrive et liv fra vugge til grav. Men det var ikke noe dramaturgi i gå-boka mi. Da lurte jeg på åssen jeg skulle få komponert den til noe helhetlig. Det har jeg styra fælt med. Boka har hatt mange versjoner. Jeg har kasta vekk materiale og tatt det fram igjen, skrevet om og stryki og rota fælt. Det har vært krevende, men gå-boka er mere min tekst. Den forrige boka følte jeg nesten at jeg måtte dele med mora mi.
– Var det vanskelig å finne en rød tråd i en gå-bok?
– En av mine første redaktører etterlyste den tråden, og jeg må bare innrømme at den er ikke der på tradisjonelt vis. Dette er en bok som slentrer hit og dit og berører ulike temaer. Ikke minst opptrer en veldig innpåsliten nabo som snakker kav porsgrunnsk. Det var veldig morsomt.
Vi må slutte å skamme vårs
– Hvorfor bruker du lokaldialekten så sterkt når du skriver?
– Vi må slutte å skamme vårs over dialekten vår, for da skammer vi vårs over hvem vi er. Mora mi sa: «Snakk pent, Lars. Ikke si vårs, det heter oss». Jeg mener at dialektbruken fører til at lesere og teaterpublikum kjenner eierskap til fortellingene. Jeg påstår ikke at alt skal være på lokaldialekt, men har vi en karakter som stammer fra byen, så må han snakke dialekt. Jeg liker ikke så godt å bruke ordet stolt, men jeg tror lokaldialekt høyner folks tilhørighet og stolthet over hvor vi kommer fra. Jeg er blitt mer bevisst på å bruke dialekten etter hvert. Jeg forsøker å ikke slå over til pent språk når jeg er på radioen, for eksempel. Vi har en egen sjargong i Grenland på grunn av industrien. Den må vi være stolte av og ta vare på.
Satset på gærninger
– Hva er så bra med å bo i Porsgrunn?
– Byen er akkurat passe stor. Og Porsgrunn er en tolerant by, kanskje fordi vi har mye industri og en av Norges største havner. Porgrunnsfolk er ujålete og har røff tilnærming til livet kombinert med glimt i øyet.
Lars forteller også om en hjemby som, på slutten av 70-tallet, evnet å ta vare på et gryende teatermiljø. – De har vært villige til å satse på sånne gærninger som vårs i Friteateret.
Grenland Friteater har fått støtte fra kommunen til å drive teater i hjembyen. Det var litt penger i starten, men ikke de store summene. Viktigst var det at Porsgrunns første kultursekretær, Ragnar Nilssen, skaffet teateret de første lokalene midt i Porsgrunn – gratis.
– Og kommunen skaffet vårs nye lokaler når vi måtte flytte, forteller Lars. – Jeg tror ikke kommunen skjønte hvor genialt det var. Hadde ikke Ragnar skaffet lokaler, så hadde vi kanskje flyttet fra byen for godt.
Startet som hobbyprosjekt
– Vi startet GF som et hobbyprosjekt på kveldstid, de første to åra var mens vi gikk på gymnaset. Da vi var ferdige på skolen i -77, skulle folk på interrail og ut i verden. Men vi ble enige om å møtes 1. januar, og sette av et halvt år for å se åssen det kunne gå med teatervirksomheten. På et rom i arkitektlokalene til faren min satt vi og prøvde å skrive på et stykke. Noen hadde fått studielån, jeg vikarierte som lærer, og nå skulle vi jobbe med prosjektet et halvt år. Vi greide ikke å skrive et stykke sjøl, men satte opp forestillingen «Unntak og Regel» basert på et lærestykke av Bertolt Brecht.
Så begynte teatergruppa å turnere. De kjørte rundt i en folkevogn-buss og spilte forestillingen 100 ganger over hele landet. Da ble gjengen bitt av basillen, og ganske raskt etablerte de seg i faste lokaler i Porsgrunn.
Ville ikke ha noen sjef
– Da dere gikk på gymnaset i Skien og etablert Friteateret, hva drømte dere om da?
– Jeg tror ikke det var så mye drømmer. Vi hadde løst til å drive med teater, men det viktigste var at vi skulle bestemme sjøl. Vi ville ikke ha en sjef. Vi ville være våre egne herrer. Det var helt avgjørende. I -76 stod venstresiden sterkt, motkulturen blomstret med kafeer og studentlag. Vi var nysgjerrige på nye ting. I tillegg hadde vi et formidlingsbehov. Noen kalte det for ekshibisjonisme, uten at alle var så enige i det.
– Det var en fantastisk tid. Men ordet drøm dekker ikke helt. Det var mer snakk om å skape sin egen arbeidsplass. Det var et gründeraspekt over det vi gjorde, og vi skjønte tidlig at vi måtte tjene penger på virksomheten. Vi underviste med minimal erfaring, og vi solgte tjenester. Vi spilte veldig sjelden «for døra», vi ville ha honorar.
Teft for forretninger
– Så i den mest venstreradikale perioden var dere i Friteateret gode kremmere?
– Ja, det er en merkelig motsetning der. Det var jo en periode der en skulle spille for veldedighet, men vi solgte oss så dyrt vi bare kunne. De som hadde mye penger, måtte betale høyere pris enn arrangører med dårligere økonomi. Og noen ganger, om det var et godt formål, holdt det med rødvin. Det var et veldig enkelt, kommersielt prinsipp. Også kalt dynamisk prising.
- Dere må ha hatt en voldsom gjennomføringskraft i teatergruppa.
– Om det er noe vi skal ha honnør for, så er det nettopp det. Vi sa det aldri sjøl, men når jeg ser i ettertid, er gjennomføringskraft en god beskrivelse. Det har også vært viktig når vi har søkt støtte. Mange kunne skrive gode søknader, men vi hadde også evnen til å gjennomføre prosjektene.
Frilanser
– Hva har friteateret betydd for Lars Vik?
– Det har vært livsavgjørende. Det førte til at jeg ble i byen og slo meg i lag med og stifta familie med Geddy Aniksdal, som også jobba i GF. Og så har jeg lært meg et fag gjennom denne teatervirksomheten. Jeg er fullstendig autodidakt. Friteateret har definert hele yrkeslivet mitt, men jeg har også sagt nei-takk til å være fast ansatt. Jeg har vært frilanser og har jobbet mest på Friteateret, men har hele tiden hatt egne prosjekter ved siden av.
– Hva har Friteateret betydd for Porsgrunn og Grenland?
– Friteateret har bidratt til å gi Porsgrunn et annet rykte enn bare å være en grå industriby. Industrien er, har vært og vil være viktig for byen, men vi har – ikke minst med Teaterfestivalen – bidratt til å gjøre byen litt rikere og mer variert. Litt mer interessant kanskje, undrer Lars.
– Her i byen var det i mange år ikke noen stor scene. Hvar gjør du da? spør Lars før han svarer selv. – Da spiller du i parken, på uteområdet ved museet eller i den nedlagte dokka. Eller lager Stedsans-vandringer der folk ser sin egen by med nye øyne. Du tvinges til å bli kreativ og finne nye spillesteder. Det har det lokale publikumet satt stor pris på. Da skapes en kultur rundt å gå i teater uten å ta på seg fin-tøyet. Teateropplevelsen blir på et folkelig nivå, i ordets aller beste betydning. Da trekker du et nytt publikum som heller vil se en bakgårdsopera i allværsjakke enn å drikke sherry i pausen, spesielt om det synges på lokal dialekt, avrunder Lars.
Vinn «Jeg må ut»!
Lars Viks nye bok har høstet strålende kritikker og et nytt opplag har allerede gått i trykken. I september fikk boken blant annet terningkast 6 i TA. I «Jeg må ut» skriver Lars om hvordan han går, trasker, snubler og vandrer gjennom livet for å roe nervene, lufte vettet og klarne tankene. Humoren sitter løst og boken er full av grublende kreativitet. Vi har 10 signerte bøker vi skal dele ut til GBBLs medlemmer. Send en mail til: konkurranse@gbbl.no for å bli med i trekningen!
Bilder:
I BYEN: Alle snakker om å gå tur som om det er å gå i skauen eller på fjellet. Sånn er det nødvendigvis ikke. For meg handler det like gjerne om å gå tur i en by eller i nærmiljøet, og da treffer du mennesker.
KYSTSTIEN: Geddy Aniksdal og Lars Vik har leder teatervandringer på Kyststien i Bamble. Prosjektet er et samarbeid mellom Grenland Friteater, Bamble Historielag, Bamble kommune og Bamble Turlag. FOTO: Grenland Friteater
FØRSTE KLASSE: Førsteklassingen Lars foran Europakartet i 1965. Foto fra familiealbumet
MED PAPPA: Lars og faren Hans Jørgen på båttur i en lokal fjord, ca 1963. Foto fra familiealbumet
PÅ TUR: Turnelunsj et sted i Norge en gang i 1981. Fra venstre Trond Hannemyr, Lars Vik, Lars Sørbø, Eva Danielsen og Tor Arne Ursin. FOTO: Grenland Friteater
GRUPPE: Gruppefoto tatt på Smieøya i Skien rundt 1984. Fra venstre Tor Arne Ursin, Anne-Sophie Erichsen, Geddy Aniksdal, Lars Vik, Trond Hannemyr , Hedda Lindstad og Elin Lindberg. FOTO: Grenland Friteater
FAMILIE: Max og Mini alias Lars og datter Anna Andrea fotografert i Rådhusparken i Porsgrunn ca. 1990. FOTO: Grenland Friteater
EGEN BUSS: Klar for Norgesturne i nyinnkjøpt (brukt og egeninnredet) turnebuss i 1981. Gjengen er fotografert utenfor egne lokaler i Oscar Andersens Kjeksfabrikk i Floodsgate. Fra venstre: Lars Vik, Tor Arne Ursin, Eva Danielsen, Trond Hannemyr og Lars Sørbø. FOTO: Grenland Friteater
I MADRID: Sjakk & Ludo alias Lars Vik og Trond Hannemyr opptrer på et torg i Madrid i 1982. FOTO: Grenland Friteater
Saken er laget av Ole Bjørn Ulsnæs - obu@skribenten.no